Deltakere

Fra ekspedisjoner

Magne, født 1984

Veien Ut har hjulpet meg med å finne en mening med å leve rusfritt. Jeg har fått tilbake både selvtillit og selvfølelse og har igjennom ekspedisjonen fått mye mestringsfølelse

Magne ble født i Drammen i 1984, og vokste opp i Røyken. Han vokste opp i en familie sammen med mamma, pappa og lillesøster som er 6 år yngre. Han beskriver oppveksten sin som god og trygg, men på skolen følte han seg mye utygg. Han ble mye mobbet, og fant aldri helt sin plass. Han har mange vonde opplevelser knyttet til dette, og det har også preget han i voksen alder.

Magne begynte å ruse seg da han var ca 20 år gammel. Han begynte med sovetabletter som han fikk av legen etter foreldenes skilsmisse og mange andre tunge tanker. Den gang var han ikke klar over konsekvensene dette skulle få.

«Jeg skjønte at jeg hadde et rusproblem den dagen jeg gledet meg til jeg kunne ta tablettene for å få meg et «friminutt» i en hverdag som jeg ikke hadde det godt i. Dette var ikke lenge etter at jeg hadde fått tablettene første gang.»

Livet som rusavhengig har for Magne vært preget av mye ensomhet, angst og depresjon. Dårlig økonomi, mange bekymringer og konstant jakt etter nok rusmidler ble raskt en del av hverdagen. Det samme med kriminalitet. Magne er dømt for kjøring i påvirket tilstand, underslag og forfalskning av resepter.

Magne har forsøkt utallige rusbehandlinger tidlige. Både avrusninger og langtidsbehandlinger.

I perioder har Magne også fungert i jobb, og han har bakgrunn både som flyvert i Norwegian og reisekonsulent i Apollo.

Magne sier; Veien Ut har hjulpet meg med å finne en mening med å leve rusfritt. Jeg har fått tilbake både selvtillit og selvfølelse og har igjennom ekspedisjonen fått mye mestringsfølelse.

Monika, født 1974

"Jeg husker ikke helt eksakt året, men det var en dag det bare rabla helt for meg, og foreldrene mine kom og tok hånd om meg."

Monika ble født i Drammen og vokste opp i Solbergelva. Hun trivdes dårlig på skolen hvor det ble mye skulking.

Hun var 19 år da hun begynte med narkotika, og prøvde kokain og amfetamin fordi hun var nysgjerrig på det. Rusen ble hennes store kjærlighet, men konsekvensene kom raskt og hun innså at hun ikke klarte å slutte igjen.

Monika havnet, som mange rusavhengige, på kant med loven. Det endte med at hun ble tatt etter en utforkjøring med bil, og ble idømt samfunnstraff. Hun sier at hun nådde sin bunn og innså at hun trengte hjelp den dagen det rabla helt og foreldrene måtte komme for å ta hånd om henne.

Monika har vært i behandling to ganger tidligere. Hun har en sønn som hun er veldig glad i. Hun har en eldre søster og noen rusfrie venner, men jobber med å skape seg et større rusfritt nettverk og en meningsfull hverdag.

Monika sier om Veien Ut: «Jeg er veldig takknemlig ovenfor Veien Ut. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg levd på gata, eller vært død. Jeg har blitt tatt veldig godt vare på i gruppa. Og ser etterhvert fram til å begynne og jobbe, eller gå på skole.»

Steinar, født 1991

"Jeg søkte hjelp i ren desperasjon og snublet på merkverdig vis over Veien Ut. Der fikk jeg være med på en fantastisk givende reise. Jeg gikk fra å ha ett lite håp om å overleve, til virkelig å tro på at jeg kan få ett bra liv."

Steinar er 24 år og han er født og oppvokst i Drammen. Han har flytta mye og gått på mange skoler.
Han begynte å ruse seg i 13 års alderen med hasj og alkohol. Det gikk dårlig på skolen der Steinar hadde store problemer med autoriteter.
Allerede da Steinar var 18 år ruset han seg for å slippe vekk fra egne følelser. Han gikk inn for å ødelegge seg selv og pådro seg psykoser og havnet på psykiatrisk avdeling.
Han beskriver det å være rusavhengig som slitsomt og ensomt, og at det innebærer mangel på tillit og hat: «Jeg var til slutt super-paranoid og forestilte meg ting. Jeg kunne ikke fungere uten alkohol og piller. Jeg gikk imot egne verdier og gjorde ting jeg tidligere hadde sagt jeg aldri skulle gjøre.»
I Veien Ut har han fått trent på daglige rutiner og det å forholde seg til andre mennesker. Han har fått jobberfaring og lært at det hjelper å snakke om vanskelige ting.
Han står for og lever i dag et 100% medisin og rusfritt liv.

Are, født 1974

"Jeg fikk min plass i Veien Ut, og en unik mulighet til kombinere en magisk reise med tøft terapeutisk arbeid. For ikke å snakke om den muligheten som byr seg senere, nemlig å bli en ressurs for de som kommer etter meg. En ressurs i samfunnet."

Are er født og oppvokst i Asker. I barndommen var han mye urolig, høyt oppe og lavt nede, og han tilbragte mye tid i naturen. Han trivdes ikke noe særlig på skolen og gjorde lite eller sjelden lekser. Fant andre ting enn skolen som var mer interessant. Gym var det faget han likte best. Ved overgangen til ungdomskolen startet rus-karrieren med sniffing, drikking, hasjrøyking og etterhvert amfetamin, hallusinogener og piller. Senere eskalerte det til heroin og en «hengiven blanding av det meste».

Are sier han har nådd sin bunn gang på gang. Han skjønte at han hadde et seriøst problem da han la seg inn i behandling første gang. Han var utmagra, sliten og lei av livet. Han hadde ofte overdoser. Og folk og mennesker han brydde seg om døde som fluer rundt ham. Han har sonet 13 fengselsdommer og det har blitt flere år tilsammen inne bak murene. Men han har i gode perioder jobbet som anleggsgartner og guidet villmarksturer.

Are ble skrevet inn i MARIO i 1998 (legemiddelassistert rehabilitering). Han har stått på både Metadon og subutex. «For meg har LAR-medisin gjort «livet» som rusmisbruker noe enklere, i den forstand at hverdagen ble noe mer «normalisert». Jaget etter penger ble ikke like stort som før. Jeg hadde perioder med mindre sidemisbruk, men også perioder med mye sidemisbruk. Det er vel greit å kalle en spade for en spade? Jeg har aldri vært så «fucka» mentalt noensinne som etter lang tids bruk av LAR-medisin. Jeg har også fått innsydd Naltrexone-implantat i magen for noen år siden. (prøveprosjekt Ullevål)

Gunn, født 1972

"Det var det samme hver dag, jeg så ikke lenger noe håp. Skjønte at jeg ikke ville klare å komme ut av det selv og at jeg ikke kom til å leve lenge hvis jeg fortsatte.»

Gunn ble født på Kongsberg og vokste opp på Rødberg med mor og bror. Hun var en flink elev, men opplevde en del mobbing på barneskolen. Hun begynte å drikke alkohol i 13-14 årsalderen, senere prøvde hun også hasj og piller.

For ca. 6 år siden skjønte hun at hun hadde et rusproblem. Drikking og piller tok overhånd og hun fikk en destruktiv tankegang og levemåte. Hun opplevde å miste seg selv og hun ga opp sine drømmer:

Gunn har vært i behandling en gang tidligere, men hadde lite utbytte av det. Hun har hatt et relativt ordnet liv. Hun har drevet med kunst, hatt lappen og alltid hatt jobba, utenom de 5 siste åra. Hun har en sønn på 16 år og en bror som støtter henne, men ellers har hun lite sosialt nettverk igjen

Veien ut har betydd alt. Jeg har ikke tro på tradisjonell behandling da jeg har prøvd det før. Veien Ut tar tak i de ting som hver enkelt trenger å jobbe med. Ingen medikamenter, ingen snarveier. De vil i ettervernet fortsette å hjelpe meg med å ta tak i ting. Det gjør meg trygg. Jeg er dypt takknemlig for at jeg fikk være med.

Trond, født 1988

«Jeg tror dette var den eneste måten jeg kunne blitt rusfri på. Det har betydd utrolig mye for meg! Jeg takker Veien Ut, og meg selv, for at jeg er rusfri idag."

Trond ble født i Oslo. Han vokste opp på Haugerud sammen med mamma og pappa, men flyttet vekk fra Oslo med mor pga fars alkoholproblemer.
Han opplevde de første skoleårene som utfordrende, men trygge. Det ble vanskelig både sosialt og faglig når han måtte flytte til Nord-Odal. Han ble utsatt for mobbing og ble pga dette ofte fraværende fra skolen.
I 12-13 års alderen flyttet han til Flå og situasjonen utviklet seg til det værre. Mobbingen antok en grovere art og det var på denne tiden at Trond prøvde rusmiddler for første gang. Alkohol, hasj og ADHD-medisin var de første formene for rus.
Trond innså i en alder av 19 år at han hadde et rusproblem. Da familien ikke lenger hadde tillit til ham og forlangte urinprøver og ba ham ta tak i livet sitt, forsto han at han hadde et problem. Men resultatet ble at han ruset seg mer. Når pappaen til Trond i tillegg gikk bort i 2008 følte han at bunnen gikk ut av livet. Da fulgte flere år med rus, kriminalitet, avrusninger og kaos.
I 2013 bestemte Trond seg for å ta tak i livet sitt, men klarte ikke å gi slipp på rusen. Når Trond kom til Veien Ut var han en veldig slått og desillusjonert ung mann. I Veien Ut har han lært om sin avhengighet, han har lært seg å mestre sin egen ADHD, UTEN hjelp av medisiner og han har vist en utrolig evne til å stå i sine forpliktelser ovenfor seg selv, og andre.

Atle, født 1982

«Jeg synes det er utrolig hvordan de gjør ting. Det virker som om de driver dette prosjektet fordi de bryr seg om oss, ikke for å tjene penger. Jeg begynner å føle meg verdifull."

Atle ble født og vokste opp i Trondheim. Han beskriver oppveksten sin som trøblete, men han koste seg da de var på hytta i helger og ferier.
Han var en god elev, men datt ut allerede på barneskolen. På videregående klarte han seg best i praktiske fag og fullførte gr.k byggfag og vk1 betong.

Atle begynte å ruse seg som 15 åring og oppdaget raskt at dette var noe han ikke ville slutte med. Han opplevde det ikke som et problem, tvert imot tok rusen bort problemene hans. Det var godt, han likte seg selv og slapp å tenke.
Han opplevde mye spenning og hadde positive erfaringer med rusen de første årene. Men så gikk det fort nedover. Livet ble gradvis mere kriminelt og det førte til dommer og fengselsstraffer.
De siste 10 årene har livsgnisten og håpet bare blitt mindre og mindre. Hyppige innleggelser og overdoser ble en del av hverdagen. Overdosene og døden skremte ham ikke lenger. Han fryktet ikke å dø.

Når han fikk høre om Veien Ut øynet han et håp og ville gi livet en sjanse.
Atle har brent mange broer og er nå i ferd med å bygge seg et nytt nettverk. Han har gode relasjoner til slekt og familie som han ønsker å styrke.
Atle sier at det viktigste han har lært i Veien Ut er at avhengighet er en sykdom. At han vil lære seg å leve rusfritt. Han føler at han har blitt kjent med seg selv på en ny måte og føler seg nå trygg på å møte de utfordringene som måtte komme.

Thea, født 1984

«Jeg har nådd min personlige bunn mange ganger. Når jeg har trodd at nå kan det ikke bli værre, så har det blitt det hver gang. Nå vet jeg at om jeg fortsetter å ruse meg så overlever jeg ikke."

Thea ble født i Tromsø, men vokste opp hovedsakelig i Oslo.
Hun bodde hos mamma, stefar og to søsken. Faren ruset seg og var mye fraværende.
Da Thea var 12 år prøvde hun hasj for første gang og rusen ble fort en stor del av livet hennes.
Da hun var 19 år innså hun at hun hadde et rusproblem og la seg inn i behandling for første gang. Hun fikk en datter da hun var 20 og hadde en god periode hvor hun bodde sammen med henne og gikk på skole.

Da hun var 24 år begynte hun å ruse seg mer og mer, og etterhvert flyttet datteren i fosterhjem hos hennes mor.
Hun klarte ikke å slutte selv om hun ville, og snart ble livet bare et jag etter neste dose.
Et liv hvor Thea etterhvert mistet alt som betydde noe. Seg selv inkludert.
Hun ble dømt for vold mot offentlig tjenestemann, bruk og besittelse av narkotika, og hun sonet dommen med fotlenke.
Thea har tidligere prøvd minst 9 forskjellige behandlingsforløp, og i tillegg vært i LAR i 4 år uten at dette har vært vellykket.
Når Thea kom til Veien Ut var det ikke lenger aktuelt og gjennomføre flere besøk med datter.

Hun beskriver sin opplevelse og erfaring med Veien Ut som dette: «Jeg liker at ting ikke er så firkanta. Vi finner løsninger på problemer som dukker opp underveis – sammen! Virkningen av å presses både fysisk og psykisk, samtidig som vi jobber terapeutisk med følelsene våre og befinner oss langt ute i ingenmannsland er helt rå! Veien Ut ga meg sjanse på sjanse. Når jeg ikke fiksa mer og ville gi opp ble jeg bokstavelig talt holdt igjen langt inne i fjellheimen. Det er jeg utrolig glad og takknemlig for idag.»

DELTAGERE 2014

Alexander, født 1990

Alexander vokste opp i Trondheim og var et aktivt barn. Som 12 åring stjal han alkohol og smertestillende av moren sin. Når han var 13 år begynte han å røyke hasj på skolen og hjemme. Allerede som 17 åring startet han med sprøyter. Han har hatt flere overdoser, og flaks gjør at han er i livet i dag.

Alexander var 7 år da han først ble satt på Ritalin. Som 12 åring fikk Alexander sin første tvangsinnleggelse i Psykiatrien, og siden den gang har han vært innlagt utallige ganger i tillegg til 20-25 avrusninger på Trondheimsklinikken og 2 primærbehandlinger.

Han har fått diagnosene ADHD, post traumatisk stress, tvangslidelser og en rekke hode skader av slag som er rusrelaterte.Alexander er rusfri og ser i dag frem til å fortsette livet sitt helt rus og medikamentfritt.

Alexander sier dette om Veien Ut: ” Veien Ut er den råeste behandlingen som finnes, fordi de vet hva som må gjøres, og får oss til å ville gjøre det”

Camilla, født 1987

Camilla ble født på Ringeriket og vokste opp i Krødern. Hun beskriver seg selv som en ganske normal, skoleflink jente som etterhvert ble veldig opptatt av å trosse autoriteter og strekke grenser.
Da hun var 13 år prøvde hun hasj første gang sammen med noen eldre gutter på en fest. Innen hun var 17 år innså hun at hun hadde et problem. Hun levde et liv med mye spenning, men som etterhvert ble veldig tungt. Når hun havnet på psykiatrisk avdeling for 3. gang begynte hun å ane et skummelt møster, og hun innså at hun måtte endre livet sitt. Men hun visste ikke hvordan.
Camilla er domfelt 6 ganger, hvorav 2 er sonet i fengsel og to er avtjent som samfunnstraff/behandling. Hun har et langt rulleblad av forhold som kjøp/salg, bruk og oppbevaring av narkotika. Innbrudd, heleri og politivold.
Hun har tilsammen 10 opphold i behandling og avrusning.
Camilla sier om Veien Ut: «Veien Ut har vist meg bra sider ved meg selv. Jeg har fått nye rusfrie venner og jeg har fått tilbake kontakten med moren min. Det som er annerledes med Veien Ut er at vi hele tiden ble utfordret både fysisk og psykisk. Og istedenfor og bare sitte på en institusjon måtte vi bruke hele kroppen. Vi fikk et dødsbra samhold på turen.»
Camilla bor i dag sammen med sin samboer og hund, og hun går på skole.

Bjørn Roar, født 1985

Å være ute i det fri sammen med en gruppe likesinnede og ikke være innestengt på en institusjon gjør at det blir lettere for meg og gå inn i meg selv. Samtidig som jeg hver dag får lov til å kjenne at jeg har mestret noe ved og ha gjennomført dagens mål.
Bjørn Roar vokste opp i Kvinesdal, og beskriver selv en oppvekst som var helt grei, bodde sammen med mor og to små brødre som han passet en del på. Han har alltid vært glad i musikk og spilte i band og korps.Han gav blaffen i skolen, selv om han fikk med seg det han ville.Som 14 åring begynte han å teste ut hasj, og har siden brukt det meste av rusmidler og endte opp som sprøytenarkoman.

Bjørn Roar har fått diagnosen ADHD og bipolar hypomani, han har blitt medisinert med bl.a, Ritalin, Vival, valium, oxycontin, temgesic, imovane, zopiclone, lamictal, apodorm og mogadon.

Han opplevde at livet som misbruker dreide som om å få ro og fred fra seg selv, livet og verden rundt. Ønsket om å leve var ikke lenger tilstede.

Camilla, født 1981

Camilla bodde hos mor de fire første leveårene, flyttet deretter på barnehjem da mor ikke kunne ha omsorgen pga rus og mye bråk i hjemmet. Flyttet i fosterfamilie 7 år gammel og bodde der i 6 år. Følte seg aldri hjemme hos fosterfamilien da det var mye svik og lite støtte i fosterhjemmet. Flyttet deretter til Oslo på ungdomshjem.Første gangen Camilla drakk alkohol var når hun var 13 år og rømte fra ungdomshjemmet. Siden har hun ruset seg på amfetamin, piller og GHB.

Hun skjønte at hun virkelig hadde et rusproblem, når hun våknet om natten og måtte ruse seg for å få sove igjen. Hun skjønte at hun måtte endre livet sitt den dagen politiet og barnevernet kom for å hente datteren hennes. Camilla tok flere overdoser den siste tiden av hennes rusliv.

Veien Ut skjønte at vi måtte redde henne for at hun skulle overleve frem til ekspedisjonen skulle starte. Hun ble derfor sendt av gårde på en seilbåt til avrusing fra Gran Canaria til Drammen, videre på Alfa Behandlingsenter og derfra på ekspedisjon med Veien Ut. Camilla har nå jevnlig samvær med sin datter.

Bjørnar, født 1977

Bjørnar har vokst opp i Skien i et rolig og kristent hjem, og var et veldig oppmerksomhets og bekreftelsesøkende barn. Vokste opp med to adoptivsøsken. Han var i opprør fra barneskolen, fant på mye sprell og gjorde tidlig innbrudd og hærverk.

Startet som 15 åring å stjele Vival fra bestefaren sin, og følte at han endelig ”kom hjem”. Som 20-åring, etter å ha brukt amfetamin i flere år, gikk det opp for ham at han hadde et stort rusproblem. Det var tungt og ensomt å innse dette. Livet dreide seg om å få tak i stoff, skjule at han hadde et problem, stjeling, vold og flere fengselsopphold. Bjørnar hadde gitt opp livet, satt alene i en leilighet og tok flere overdoser med heroin.

Dette sier Bjørnar selv om Veien Ut: ” Veien ut har gitt meg sjansen til å se at jeg klarer alt hvis jeg vil. Tur er mitt element, og dette blandet med terapi gjør det fullkomment. Jeg er så takknemlig at jeg er rørt”

Kristine, født 1991

Kristine hadde en god oppvekst i Sandefjord, hun bodde sammen med mor, stefar og søsken. Hun slet en del på skolen med fag og det sosiale, og ble mobbet de første skoleårene. Hun drakk alkohol første gang som 14 åring. Kristine fikk allerede barn som 16 åring og har i dag to barn.

Hun startet med MDMA, så hasj, så kokain og amfetamin. Hun har blitt medisinert med Ritalin, Concerta, Strattera og antidepressiva.Kristine skjønte at hun hadde et alvorlig problem, og meldte seg selv til barnevernet i 2013. Hun mistet omsorgen for begge sine sønner.

Kristine om Veien Ut: «Ledelse og terapeuter er også rusavhengige, noe som gjør at jeg raskt stolte på dem. Behandling kombinert med hard fysisk aktivitet og utfordringer, samtidig som jeg fikk lære meg å stå til ansvar»